Spring break in Cabo!

Én uke før påskeferien i Norge var det tid for den amerikanske versjonen: Spring break. Dette er for amerikanske studenter tiden på året for “sydenferien”. De vanligste reisemål, hvertfall her i sør, er Cabo og Cancun i Mexico og Miami i Florida. Vi valgte Cabo som vår destinasjon. Dette er det sørligste punktet på Baja-halvøyen og kan by på et upåklagelig klima. Cabo, eller Cabo San Lucas som er det fulle navnet, ligger faktisk på samme breddegrad som Sahara.

Cabo San Lucas

Som vanlig hadde en rekke nordmenn flokket seg sammen, og vi var et følge på over 20 personer som dro ned i samme tidsrom og bodde på samme hotell. Jeg dro sammen med Christer-André, som også studerer her i San Diego. Vi dro tidlig morgen 20. mars og kom tilbake på kvelden 25. mars med adskillig mer brunfarge.

I Cabo gjorde vi egentlig veldig lite. Ingen av nordmennene hadde mobiler som fungerte, og dette første til et organiseringskaos uten like. Hvordan folk klarte seg før mobiltelefonenes tid har jeg vanskelig for å forstå. Dagene gikk stort sett som følger:
- Ned i hotellbassenget, spise frokost, vente på at alle skulle samle seg

Utsikt fra bassenget

-Ta båttaxi ut til en eller annen strand, sole seg, ta noen kalde pils og ta båttaxi tilbake

Båttaxitur med vår faste sjåfør

Som ikke bare kjørte fra a til b, men som stoppet innom litt morsomme steder

På stranda

- Gjøre noe halvaktivt som en løpetur eller tennis (eller bare slappe av på hotellrommet foran tven)

- Vente på alle i resepsjonen/hotellbaren med Piña Coladaer til 35 pesos (18 NOK)

- Spise middag

- Samles på et hotellrom til noen hyggelige drinker (evt. bestille roomservice til den stengte baren)

- Sjekke utelivet

og sånn gikk no dagan…

Lokal gutt som surfer

Da torsdagen kom var det på tide å dra hjem. Flyet vårt gikk “tidlig”, og en trøtt Torgeir med 2 timers søvn fikk dratt seg ut av sengen med 10 minutters margin. Vi ankom LA til planlagt tid og alt så lovende ut. Da vi hadde vært i utlandet måtte vi som vanlig gjennom en heller streng kontroll før vi kunne sette bena på amerikansk jord igjen. Siden vi hadde vært under én uke utenlands fikk vi beskjed om at vi ikke trengte å fylle ut ett av mange skjemaer på nytt, en beskjed som skulle sørge for litt ekstra stress.

Da vi kom til kontrollen gikk Christen-André og jeg til hver vår skranke. Ingen av oss hadde med oss det nevnte utfylte skjemaet, men kun Christer-André sin vakt så på dette som et problem. Han ble derfor bedt om å gå tilbake og fylle det ut. I mellomtiden klarte ALLE fingertrykkavleserene på hele LAX, flyplassen i LA, å ta kvelden (for å komme inn i USA må blant annet ta bilde og fingeravtrykk). Problemet ble på ingen måte løst med det første, og vi begynte å få skikkelig dårlig tid til flyet. Da problemet endelig løsnet var det bare å ta beina fatt.

Vi løp ut av terminalen for å ta en buss videre. Bussen hadde akkurat gått og vi fikk beskjed om at det tok like lang tid å gå til terminalen som å vente på neste buss. Saken var da grei, vi løp! Svette kom vi frem til riktig terminal og skulle sjekke inn. Da fikk vi beskjed om at vi kunne bli med flyet, men det var for sent å sjekke inn bagasjen. Oppgitte gikk vi bort fra skranken for å finne ut hva vi skulle gjøre, og jeg rev av bagasjetaggen på sekken min. Det var tydeligvis en person som så dette og kom bort og sa at vi kunne få med bagasjen likevel siden den var innsjekket. Da var det bare å løpe videre mot sikkerhetskontrollen, hvor det som vanlig var en syk kø. Vi fortalte at vi hastet for å rekke et fly og ble henvist til en annen terminal. Vi løp dit, men fikk der høre at de var lei av personer fra andre terminaler og ville ikke ta oss. Vi måtte da løpe tilbake og mase oss frem i køen til sikkerhetskontrollen. Omsider var vi gjennom og løp til flyet. Der rakk vi akkurat å komme oss på før flyet forlot terminalen. Tilbake i San Diego ankom, på mirakuløst vis, både vi og bagasjen på tiden. Vi ble hentet på flyplassen og det bar rett hjem for å sove.