En liten uke med skole etter Cabo følte to kompiser og jeg at vi fortjente en ferie igjen. Vi hoppet på et fly og satte kursen mot Japan. Halvveis på turen syntes pilotene det var nok og landet på Oahu, Hawaiis mest kjente og besøkte øy. Her fikk Sondre, Ole Daniel og jeg gleden av å tilbringe én uke av våre til nå så korte liv (ja, vi er enda unge!), noe som var ALT for lite.
Vi ankom Hawaii på kvelden tirsdag 6. april. Da Sondre bestilte billetter gjorde han den taktiske genistreken å bestille hotell første natten. Dette var faktisk billigere(!) enn å bare bestille flybillett, forstå seg på det den som kan. Da vi landet hopper vi derfor rett inn i en taxi og satte kursen mot Waikiki, en bydel av Honolulu, som er turiststedet #1 på Hawaii.
Onsdag
På onsdag stod vi opp halvtidlig og fikk spist en mindre bra frokost på hotellet, før vi pakket sakene og gikk for å finne byens billigste scootere. Litt googling kvelden før hadde gikk oss verdifull prisinformasjon da vi gikk inn i første sjappa. Etter knallharde forhandlinger bestemte vi oss for å leie scooterne i fem dager (fire og en halv). Etter et bittelite scooterkurs var det bare å hoppe på den alt for lille scooteren og kjøre mot nordsiden og frihet.
Ole Daniel på den alt for lille scooteren
Videre på turen hadde vi faktisk INGEN planer over hodet. Vi hadde tre scootere til disposisjon i fem dager og det meste vi trengte for å “overleve” på ryggen. Livet var deilig!
Første badestopp
Den første dagen kjørte vi rundt, badet og koste oss. Da solen begynte å dale på himmelen startet vi å tenkte på plass å bo. Et kjapt søk på google maps viste at det var veldig få hoteller på øst- og nordsiden av øya. Det ene vi fant, som var et luksushotell, kostet minimum $450 (ca 2500 NOK) pr natt. Vi valgte derfor, merkelig nok, å kjøre videre. Etter hvert kom vi til et lite tettsted med en butikk. Vi tok turen innom butikken for å kjøpe litt diverse og spurte i samme slengen om hoteller og moteller. Da fikk vi høre at det var det veldig dårlig med, men at det var et lite hostell i nærheten. Etter en halvtimes leting fant vi frem og gikk mot resepsjonen. Klokken var da 19:15, og stedet stengte 19:00. Heldigvis satt det likevel en kar på innsiden. Han åpnet opp for oss og fikset oss en plass å bo. Det var lite folk på stedet så Sondre, Ole Daniel og jeg endte opp med en 8 manns hytte alene.
Bilde av hytta tatt neste dag i lyset
Ut å kvelden kom vi i prat med en profesjonell boogieboardsurfer som kunne fortelle at plassen var en sykt kjente surfeplass. Hostellet ble startet av en av surfingens forfedre og var et kjent sted for surfere verden over. Innen 3 km fra hostellet finner man faktisk 3 av verdens beste surfeplasser hvor merker som O’Neill, Billabong, Quiksilver og Van har sine største konkurranser:
Banzai Pipeline
Sunset Beach
Waimea bay
Torsdag
Etter en liten frokost satte vi kursen mot Banzai Pipeline. Da vi kom dit var det faktisk kvalifisering til surfekonkurranse for damer. Under en slik kvalifisering velger dommerne ut to av fjorten dager hvor deltakerne skal surfe. Dessverre for oss var det små bølger mens vi var der, så vi fikk ikke sett noe. Noen timer på stranden fikk vi likevel unnet oss.
Waimea bay
Senere på dagen kjørte vi 10 minutter østover igjen for å smake på de “verdenskjente” rekene ved Kahuku.
Nam, nam reker
Da vi var gode og mette satte vi kursen mot en litt mindre kjent strand, hvor var intel sa at basen til de overlevende på Lost skulle ligge. Etter litt kjøring på kryss og tvers og en liten gåtur kom vi frem til plassen.
På vei ut
Stranden hvor basen lå var nydelig og ganske uberørt. Vi så sikkert 15 havskillpadder på den 10 minutters gåturen og de lokale fiskerne prøvde lykken i vannkanten. Selve Lost campen var ikke så veldig imponerende.
Campen med rester etter flystyrten
Etter dette kjørte vi til Waimea Valley som vi hadde hørt var meget fin. Da vi kom dit krevdes det billett for å komme inn. Og ikke nok med det, salget og parken var til og med stengt. Da var det bare en ting å kjøre, nemlig å finne seg en alternativ rute inn. Etter litt mas var vi inne, UTEN å ha tatt seg gjennom ulovlige sperringer.
Tarzan i sitt rette element
Sondre foran Waimea falls som også har vært med i Lost
Solen begynte å gå ned og vi bestemte oss for å ta en ny natt på det samme hostellet. Det var en utrolig deilig og behagelig atmosfære over hele North Shore. Det var få turister, vakre strender og storslått natur. I tillegg hadde de innfødte en utrolig behagelig og rolig innstilling til livet. Dersom vi skulle gjort noe annerledes på turen hadde det vært å være her enda lengre!
Fredag
På fredag utforsket vi nordsiden enda mer. Vi snorklet rett på nedsiden av hostellet og så masse helt utrolig fisk. Etterpå kjørte vi så langt vestover vi kunne. Der kom vi først til en flyplass og så til husene hvor the others bor i Lost, som forøvrig var litt skuffende. På flyplassen benyttet Ole Daniel, som ikke hadde hoppe fallskjerm før, muligheten til å få luft i håret.
Waimea bay
Etterpå kjørte vi litt tilbake østover før vi kjørte nedover i landet. Vi var blant annet innom Dole plantasjen hvor de dyrker ananas. Etter videre kjøring sørover kom vi til den planlagte veien hvor vi skulle ta av. Der lå det en militærleir. De kunne fortelle oss at veien kun var åpen frem til kl 17:00, og i og med at klokken var noen minutter over fikk vi tidenes omvei på de små scooterene våre, som om ikke de hadde lidd nok fra før. Etter noen timers kjøring kom vi frem til hotellet vårt, som vi hadde bestilt på Dole plantasjen. Dette var 1000 ganger finere og mer elegant enn hostellet, men hadde også 1000 ganger mindre sjarm. Vi hadde faktisk en kar som kjørte oss rundt i golfbil fra resepsjonen til rommet/huset vårt.
Utsikten fra frokostbordet vårt neste morgen
Lørdag
Lørdagen gikk med til å kjøre sørover på vestkysten og å bade. Vi prøvde først å snorkle på en halvdårlig strand med masse lokale folk. Med unntak av at jeg snorklet med min første havskilpadde var det ikke det helt store. Etterpå fant vi derimot tidenes snorklested. Stedet lå rett ved en fabrikk. 500 meter ut i vannet kom kjølevannet fra fabrikken opp i store rør og det var et yrende dyreliv i det varme vannet. Fisk i alle regnbuens farger og havskilpadder. Jeg kunne ikke dy meg fra fristelsen og måtte selvfølgelig svømme sammen med en av dem og ta litt borti den. Den tok det bare helt rolig og lot seg ikke stresse.
Da dagen begynte å gå mot slutten bestemte vi oss for å sove i Waikiki, hvor vi sov første natten. Som sagt er dette turistplassen på Hawaii og her de fleste hotellene ligger. På veien dit rotet vi oss borti noen store veier vi egentlig ikke hadde lov til å kjøre på, men kom oss fint ut av det.
gps sjekk på highwayen
Søndag
Siste dagen med scooter. Vi kom oss tidlig opp og satte kursen inn i landet. Vi hadde hørt rykter om en helt fantastisk haik gjennom regnskog og jungel som skulle ende opp i et lite vannfall. Og turen skuffet ikke, den var virkelig noe for seg selv, og en utrolig artig opplevelse.
På vei innover
Man vs Nature
Vannfallet
Da vi kom tilbake hadde klokken blitt mye og det var bare å hive seg på scooteren, vi skulle tross alt også rekke Hanauma bay. Dette er en vakker bay som er kommersialisert. For å komme inn måtte vi betale $7 stk og se en 10 min lang video om at vi ikke måtte stå på korallene og ikke ta på eller mate fiskene og skilpaddene. Kjedelig! Men da vi endelig kom ned, var det vel verdt det. Vi fikk sett masse forskjellige fisk og en skilpadde.
Hanauma bay
Da vi kom tilbake til scooterne var klokken så mye at vi bare måtte gi flatt jern hjemover (Vi kjørte forøvrig i maks fart 99% av tiden da scooterne på flat mark ikke gikk mer enn 35 mph/55 kmh). Vi rakk leveringstiden med to minutter og kom greit gjennom den visuelle sjekken av scooterne. Under dekselet er jeg redd for at det stod mye dårligere til. På de fem dagene hadde vi tunge guttene, med bagasje, kjørt over 300 miles, eller ca 500 km. De blir nok aldri det samme igjen.
Senere på kvelden kjøpte Sondre og jeg nye sko, fordi vi bare hadde tatt med joggesko og slippers, før vi dro ut for å spise.
Mandag
Da var vi tilbake i Waikiki. Waikiki var en fin plass det. Varmt og godt med behagelig badetemperaturer og en grei strand, men det ble liksom ikke det samme som North Shore og nordsiden. Waikiki er mer som en “vanlig” ferie med masse turister og hoteller. Vi brukte mandagen til å slappe av på stranden. På kvelden dro vi en tur ut på byen og ende opp på en pub med liveband som spilte i 6 og en halv(!) time (vi fikk ikke overvært hele seansen), før vi i de tidlige morgentimer kom oss i seng.
Tirsdag
På tisdag sjekket vi ut av hotellrommet og gikk ned på stranden. Her lå vi stort sett helt til vi skulle dra på kvelden. Nattflyet til LA og videre derfra til San Diego gikk etter planen og vi kom hjem onsdags morgen.
Det var deilig å komme hjem etter en lang flytur, men også utrolig kjipt å måtte dra fra Hawaii! Jeg har definitivt lyst å dra tilbake en annen gang for å oppleve de andre øyene og få tilbake den behagelige og rolige North Shore livsstilen.
–
“VI MÅ BARE KOMME OSS VEKK MED EN ENESTE GANG”
-Ole Daniel, vill i blikket og antakeligvis i stemmeskilte, da vi hadde forvillet oss inn på highwayen