Torsdag
05:45 pep alarmen og det var bare å komme seg ut av sengen. Vidar var deretter så sykt snill å kjøre Alexandra og meg til toget. Vel inne på toget var det rett i søvnmodus. Da klokken var rundt to + liten taxitur var vi fremme hos Christopher og Tine, som vi skulle sitte på med opp til Yosemite. Etter kort tid var alle mann i bilen og vi satt gass nordover.

Alexandra som prøver å få tak i taxi

Omtrent 14 timer etter at vi forlot San Diego var vi endelig fremme ved Bass Lake, hvor vi hadde leid en hytte for tre dager. Innen en times tid hadde de forskjellige bilene kommet og alle 16 var samlet. Jeg kjente bare 4 av personene fra før, men ble i løpet av helgen kjent med resten av den utrolig bra gjengen.

Hytten hvor vi bodde

Folk fikk seg litt mat og drikke før det bar i sengs, vi skulle tross alt tidlig opp neste dag.

Fredag
06:45 gikk alarmen og det var tid for frokost. Litt over 8 var alle mann klare og vi kjørte mot Yosemite Valley, som lå en times kjøring fra hytten. Siste bit av veien går gjennom en tunell, og når man kommer ut møter hele mektige Yosemite Valley deg i et fantastisk, storslått syn.

Yosemite Valley

Etter vi hadde kjørt litt frem og tilbake i dalen fant vi dagens mål; haik til toppen av Yosemite Upper Fall. Etter rundt 4 timer var vi på toppen og kunne skue utover hele den fantastiske dalen. Turen nedover gikk av naturlige grunner mye raskere og jeg tror vi brukte rundt 6 timer på hele haiken.

Yosemite Upper Fall

Yosemite Fall:
Total height: 2,425 ft (739 m)
Height of longest drop: 1,430 ft (436 m) (Yosemite Upper Fall)
Number of drops: 3
World height ranking: 18 (Yosemite Upper Fall)

Lunchpause med Half Dome i bakgrunnen

Da vi kom tilbake til hytten ble det grilling, fest og morro.

Lørdag
På lørdag bar det rett ned på bryggen etter en kjapp frokost. Solen stekte og badevannet ble testet opptil flere ganger, selv om det ikke holdt helt Cabo og Hawaii standard. Med unntak av en liten joggetur ble ikke dagen brukt til så mye konstruktivt. Da solen forsvant og kvelden atter en gang kom frem ble det igjen god mat og drikke.

Søndag
Etter utsjekking kl 10 søndags morgen ble kursen satt mot Seqouia National Park. Etter noen timers kjøring var vi fremme til trærnes rike, og vi følte at noen hadde forminsket oss. Trærne var gigantiske, og etter litt leting fant vi sjefen selv, The General Sherman Tree, som er VERDENS største tre. Noen timer med svære trær holdt, og kursen ble endret til Santa Barbara. Jeg hadde da innsett at vi ikke kom til å rekke siste toget til San Diego, men fikk heldigvis lov til å overnatte hos Jill og Christopher.

Nesten hele gjengen som var på tur (mangler én bil)

Da vi ankom Santa Barbara hadde vi sett Yosemite Valley, to brunbjørner, to svarbjørner, et tyvetalls hjort, verdens største tre og masse mer. Det hadde vært en opplevelsesrik helg og vi fikk i oss litt mat før vi kantet i sengene.

The General Sherman Tree, verdens største

Mandag
Selveste 17. mai, og ryktene snakket om stor feiring senere på dagen. Christopher gav meg en guidet tur rundt skolen på motorsykkelen hans, og jeg fikk også prøvekjørt den litt (den observante leser husker kanskje at jeg tok teoriprøven til motorsykkel i høst, og da kunne kjøre rundt lovlig i ett år).

Da klokken nærmet seg halv to satt vi kursen tilbake til huset og dresset oss opp for 17. mai. Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å feire i SB, men med lånte klær klarte jeg å gli sånn någenlunde inn i mengden (selv om buksen var alt for kort). Etter litt grilling og synging fortsatte festen med 17.-mai-tog til skolen, inn på biblioteket og tilbake igjen. Jeg innså nå at jeg ikke kom til å rekke toget den dagen heller, og bestemte meg for å bli enda en dag. På kvelden ble det stort 17. mai fest med rundt 50 nordmenn.

Tirsdag
Etter en lang morgen var det bare å starte på ryddejobben, som for annledningen var ganske stor.

Noen timer senere klarte jeg endelig å få summet meg inn på et tog retning San Diego. Etter en lang, og ganske kjedelig tur var jeg fremme i San Diego downtown. Der ventet en spennende miks av trikk og buss før jeg endelig var tilbake på dørmatten.

Vi ankom Hawaii på kvelden tirsdag 6. april. Da Sondre bestilte billetter gjorde han den taktiske genistreken å bestille hotell første natten. Dette var faktisk billigere(!) enn å bare bestille flybillett, forstå seg på det den som kan. Da vi landet hopper vi derfor rett inn i en taxi og satte kursen mot Waikiki, en bydel av Honolulu, som er turiststedet #1 på Hawaii.

Onsdag
På onsdag stod vi opp halvtidlig og fikk spist en mindre bra frokost på hotellet, før vi pakket sakene og gikk for å finne byens billigste scootere. Litt googling kvelden før hadde gikk oss verdifull prisinformasjon da vi gikk inn i første sjappa. Etter knallharde forhandlinger bestemte vi oss for å leie scooterne i fem dager (fire og en halv). Etter et bittelite scooterkurs var det bare å hoppe på den alt for lille scooteren og kjøre mot nordsiden og frihet.

Ole Daniel på den alt for lille scooteren

Videre på turen hadde vi faktisk INGEN planer over hodet. Vi hadde tre scootere til disposisjon i fem dager og det meste vi trengte for å “overleve” på ryggen. Livet var deilig!

Første badestopp

Den første dagen kjørte vi rundt, badet og koste oss. Da solen begynte å dale på himmelen startet vi å tenkte på plass å bo. Et kjapt søk på google maps viste at det var veldig få hoteller på øst- og nordsiden av øya. Det ene vi fant, som var et luksushotell, kostet minimum $450 (ca 2500 NOK) pr natt. Vi valgte derfor, merkelig nok, å kjøre videre. Etter hvert kom vi til et lite tettsted med en butikk. Vi tok turen innom butikken for å kjøpe litt diverse og spurte i samme slengen om hoteller og moteller. Da fikk vi høre at det var det veldig dårlig med, men at det var et lite hostell i nærheten. Etter en halvtimes leting fant vi frem og gikk mot resepsjonen. Klokken var da 19:15, og stedet stengte 19:00. Heldigvis satt det likevel en kar på innsiden. Han åpnet opp for oss og fikset oss en plass å bo. Det var lite folk på stedet så Sondre, Ole Daniel og jeg endte opp med en 8 manns hytte alene.

Bilde av hytta tatt neste dag i lyset

Ut å kvelden kom vi i prat med en profesjonell boogieboardsurfer som kunne fortelle at plassen var en sykt kjente surfeplass. Hostellet ble startet av en av surfingens forfedre og var et kjent sted for surfere verden over. Innen 3 km fra hostellet finner man faktisk 3 av verdens beste surfeplasser hvor merker som O’Neill, Billabong, Quiksilver og Van har sine største konkurranser:

Banzai Pipeline

Sunset Beach

Waimea bay

Torsdag
Etter en liten frokost satte vi kursen mot Banzai Pipeline. Da vi kom dit var det faktisk kvalifisering til surfekonkurranse for damer. Under en slik kvalifisering velger dommerne ut to av fjorten dager hvor deltakerne skal surfe. Dessverre for oss var det små bølger mens vi var der, så vi fikk ikke sett noe. Noen timer på stranden fikk vi likevel unnet oss.

Waimea bay

Senere på dagen kjørte vi 10 minutter østover igjen for å smake på de “verdenskjente” rekene ved Kahuku.

Nam, nam reker

Da vi var gode og mette satte vi kursen mot en litt mindre kjent strand, hvor var intel sa at basen til de overlevende på Lost skulle ligge. Etter litt kjøring på kryss og tvers og en liten gåtur kom vi frem til plassen.

På vei ut

Stranden hvor basen lå var nydelig og ganske uberørt. Vi så sikkert 15 havskillpadder på den 10 minutters gåturen og de lokale fiskerne prøvde lykken i vannkanten. Selve Lost campen var ikke så veldig imponerende.

Campen med rester etter flystyrten

Etter dette kjørte vi til Waimea Valley som vi hadde hørt var meget fin. Da vi kom dit krevdes det billett for å komme inn. Og ikke nok med det, salget og parken var til og med stengt. Da var det bare en ting å kjøre, nemlig å finne seg en alternativ rute inn. Etter litt mas var vi inne, UTEN å ha tatt seg gjennom ulovlige sperringer.

Tarzan i sitt rette element

Sondre foran Waimea falls som også har vært med i Lost

Solen begynte å gå ned og vi bestemte oss for å ta en ny natt på det samme hostellet. Det var en utrolig deilig og behagelig atmosfære over hele North Shore. Det var få turister, vakre strender og storslått natur. I tillegg hadde de innfødte en utrolig behagelig og rolig innstilling til livet. Dersom vi skulle gjort noe annerledes på turen hadde det vært å være her enda lengre!

Fredag
På fredag utforsket vi nordsiden enda mer. Vi snorklet rett på nedsiden av hostellet og så masse helt utrolig fisk. Etterpå kjørte vi så langt vestover vi kunne. Der kom vi først til en flyplass og så til husene hvor the others bor i Lost, som forøvrig var litt skuffende. På flyplassen benyttet Ole Daniel, som ikke hadde hoppe fallskjerm før, muligheten til å få luft i håret.

Waimea bay

Etterpå kjørte vi litt tilbake østover før vi kjørte nedover i landet. Vi var blant annet innom Dole plantasjen hvor de dyrker ananas. Etter videre kjøring sørover kom vi til den planlagte veien hvor vi skulle ta av. Der lå det en militærleir. De kunne fortelle oss at veien kun var åpen frem til kl 17:00, og i og med at klokken var noen minutter over fikk vi tidenes omvei på de små scooterene våre, som om ikke de hadde lidd nok fra før. Etter noen timers kjøring kom vi frem til hotellet vårt, som vi hadde bestilt på Dole plantasjen. Dette var 1000 ganger finere og mer elegant enn hostellet, men hadde også 1000 ganger mindre sjarm. Vi hadde faktisk en kar som kjørte oss rundt i golfbil fra resepsjonen til rommet/huset vårt.

Utsikten fra frokostbordet vårt neste morgen

Lørdag
Lørdagen gikk med til å kjøre sørover på vestkysten og å bade. Vi prøvde først å snorkle på en halvdårlig strand med masse lokale folk. Med unntak av at jeg snorklet med min første havskilpadde var det ikke det helt store. Etterpå fant vi derimot tidenes snorklested. Stedet lå rett ved en fabrikk. 500 meter ut i vannet kom kjølevannet fra fabrikken opp i store rør og det var et yrende dyreliv i det varme vannet. Fisk i alle regnbuens farger og havskilpadder. Jeg kunne ikke dy meg fra fristelsen og måtte selvfølgelig svømme sammen med en av dem og ta litt borti den. Den tok det bare helt rolig og lot seg ikke stresse.

Da dagen begynte å gå mot slutten bestemte vi oss for å sove i Waikiki, hvor vi sov første natten. Som sagt er dette turistplassen på Hawaii og her de fleste hotellene ligger. På veien dit rotet vi oss borti noen store veier vi egentlig ikke hadde lov til å kjøre på, men kom oss fint ut av det.

gps sjekk på highwayen

Søndag
Siste dagen med scooter. Vi kom oss tidlig opp og satte kursen inn i landet. Vi hadde hørt rykter om en helt fantastisk haik gjennom regnskog og jungel som skulle ende opp i et lite vannfall. Og turen skuffet ikke, den var virkelig noe for seg selv, og en utrolig artig opplevelse.

På vei innover

Man vs Nature

Vannfallet

Da vi kom tilbake hadde klokken blitt mye og det var bare å hive seg på scooteren, vi skulle tross alt også rekke Hanauma bay. Dette er en vakker bay som er kommersialisert. For å komme inn måtte vi betale $7 stk og se en 10 min lang video om at vi ikke måtte stå på korallene og ikke ta på eller mate fiskene og skilpaddene. Kjedelig! Men da vi endelig kom ned, var det vel verdt det. Vi fikk sett masse forskjellige fisk og en skilpadde.

Hanauma bay

Da vi kom tilbake til scooterne var klokken så mye at vi bare måtte gi flatt jern hjemover (Vi kjørte forøvrig i maks fart 99% av tiden da scooterne på flat mark ikke gikk mer enn 35 mph/55 kmh). Vi rakk leveringstiden med to minutter og kom greit gjennom den visuelle sjekken av scooterne. Under dekselet er jeg redd for at det stod mye dårligere til. På de fem dagene hadde vi tunge guttene, med bagasje, kjørt over 300 miles, eller ca 500 km. De blir nok aldri det samme igjen.

Senere på kvelden kjøpte Sondre og jeg nye sko, fordi vi bare hadde tatt med joggesko og slippers, før vi dro ut for å spise.

Mandag
Da var vi tilbake i Waikiki. Waikiki var en fin plass det. Varmt og godt med behagelig badetemperaturer og en grei strand, men det ble liksom ikke det samme som North Shore og nordsiden. Waikiki er mer som en “vanlig” ferie med masse turister og hoteller. Vi brukte mandagen til å slappe av på stranden. På kvelden dro vi en tur ut på byen og ende opp på en pub med liveband som spilte i 6 og en halv(!) time (vi fikk ikke overvært hele seansen), før vi i de tidlige morgentimer kom oss i seng.

Tirsdag
På tisdag sjekket vi ut av hotellrommet og gikk ned på stranden. Her lå vi stort sett helt til vi skulle dra på kvelden. Nattflyet til LA og videre derfra til San Diego gikk etter planen og vi kom hjem onsdags morgen.

Det var deilig å komme hjem etter en lang flytur, men også utrolig kjipt å måtte dra fra Hawaii! Jeg har definitivt lyst å dra tilbake en annen gang for å oppleve de andre øyene og få tilbake den behagelige og rolige North Shore livsstilen.

–
“VI MÅ BARE KOMME OSS VEKK MED EN ENESTE GANG”
-Ole Daniel, vill i blikket og antakeligvis i stemmeskilte, da vi hadde forvillet oss inn på highwayen

Cabo San Lucas

Som vanlig hadde en rekke nordmenn flokket seg sammen, og vi var et følge på over 20 personer som dro ned i samme tidsrom og bodde på samme hotell. Jeg dro sammen med Christer-André, som også studerer her i San Diego. Vi dro tidlig morgen 20. mars og kom tilbake på kvelden 25. mars med adskillig mer brunfarge.

I Cabo gjorde vi egentlig veldig lite. Ingen av nordmennene hadde mobiler som fungerte, og dette første til et organiseringskaos uten like. Hvordan folk klarte seg før mobiltelefonenes tid har jeg vanskelig for å forstå. Dagene gikk stort sett som følger:
- Ned i hotellbassenget, spise frokost, vente på at alle skulle samle seg

Utsikt fra bassenget

-Ta båttaxi ut til en eller annen strand, sole seg, ta noen kalde pils og ta båttaxi tilbake

Båttaxitur med vår faste sjåfør

Som ikke bare kjørte fra a til b, men som stoppet innom litt morsomme steder

På stranda

- Gjøre noe halvaktivt som en løpetur eller tennis (eller bare slappe av på hotellrommet foran tven)

- Vente på alle i resepsjonen/hotellbaren med Piña Coladaer til 35 pesos (18 NOK)

- Spise middag

- Samles på et hotellrom til noen hyggelige drinker (evt. bestille roomservice til den stengte baren)

- Sjekke utelivet

og sånn gikk no dagan…

Lokal gutt som surfer

Da torsdagen kom var det på tide å dra hjem. Flyet vårt gikk “tidlig”, og en trøtt Torgeir med 2 timers søvn fikk dratt seg ut av sengen med 10 minutters margin. Vi ankom LA til planlagt tid og alt så lovende ut. Da vi hadde vært i utlandet måtte vi som vanlig gjennom en heller streng kontroll før vi kunne sette bena på amerikansk jord igjen. Siden vi hadde vært under én uke utenlands fikk vi beskjed om at vi ikke trengte å fylle ut ett av mange skjemaer på nytt, en beskjed som skulle sørge for litt ekstra stress.

Da vi kom til kontrollen gikk Christen-André og jeg til hver vår skranke. Ingen av oss hadde med oss det nevnte utfylte skjemaet, men kun Christer-André sin vakt så på dette som et problem. Han ble derfor bedt om å gå tilbake og fylle det ut. I mellomtiden klarte ALLE fingertrykkavleserene på hele LAX, flyplassen i LA, å ta kvelden (for å komme inn i USA må blant annet ta bilde og fingeravtrykk). Problemet ble på ingen måte løst med det første, og vi begynte å få skikkelig dårlig tid til flyet. Da problemet endelig løsnet var det bare å ta beina fatt.

Vi løp ut av terminalen for å ta en buss videre. Bussen hadde akkurat gått og vi fikk beskjed om at det tok like lang tid å gå til terminalen som å vente på neste buss. Saken var da grei, vi løp! Svette kom vi frem til riktig terminal og skulle sjekke inn. Da fikk vi beskjed om at vi kunne bli med flyet, men det var for sent å sjekke inn bagasjen. Oppgitte gikk vi bort fra skranken for å finne ut hva vi skulle gjøre, og jeg rev av bagasjetaggen på sekken min. Det var tydeligvis en person som så dette og kom bort og sa at vi kunne få med bagasjen likevel siden den var innsjekket. Da var det bare å løpe videre mot sikkerhetskontrollen, hvor det som vanlig var en syk kø. Vi fortalte at vi hastet for å rekke et fly og ble henvist til en annen terminal. Vi løp dit, men fikk der høre at de var lei av personer fra andre terminaler og ville ikke ta oss. Vi måtte da løpe tilbake og mase oss frem i køen til sikkerhetskontrollen. Omsider var vi gjennom og løp til flyet. Der rakk vi akkurat å komme oss på før flyet forlot terminalen. Tilbake i San Diego ankom, på mirakuløst vis, både vi og bagasjen på tiden. Vi ble hentet på flyplassen og det bar rett hjem for å sove.

–
“Jeg skrur ikke ned før du sier at du skal bli med å se på bil!”
- Sondre som har skrudd tv-volumet opp på max mens jeg gjør lekser

- Bilkjøp
- Avslapping og eksamen
- Spring break i Cabo San Lucas

Det kjente skiltet

Sove var det siste vi skulle gjøre i Vegas, så dette var plassen vi tenkte å spare inn litt penger. Derfor allierte vi oss med Jill og Christopher fra St. Barabara, og sov 5 stykker på ett rom. I tillegg var Vidar fast bestemt på at vi skulle bo på Hooters, et hotell som lå i nedre prissjikte. Det hele endte med at vi sjekket inn 2 personer på Hooters, tok med oppblåsbar madrass og sov 5 stykker der. Vi endte da opp på den fantastiske prisen av $60 (350 kr) for 3 netter per person; ikke galt!

Vi som bodde sammen minus fotograf Jill

Hotellet vårt

Etter en laaang kjøretur på fredag kom vi frem til hotellet i 21 tiden. Da slappet vi litt av på hotellrommet før vi sjekket ut nattlivet i byen som aldri sover. Vi tok da turen på Tao, en eksklusiv klubb på hotellet Venetian. Venetian er forøvrig et ganske storslått hotell som skal etterligne Venezia. Innendørs finner man kanaler og kunstig himmel.

Innendørs på Venetian

Utsikt fra balkongen på Tao

Etter en sen natt sløvet vi i sengen til 11 tiden på lørdag. Da dro Vidar og jeg ut for å ta oss en liten matbit, mens de andre lå og dro seg enda litt lengre. Senere på dagen dro vi til en gun store. Her hadde de en innendørs skytebane og man kunne skyte med mer enn 50 forskjellige våpen. På grunn av lang kø og stiv pris stod vi over tilbudet. Vi dro videre på show med Mac King, en komisk tryllekunstner. De fleste andre hadde som tidligere nevnt vært i vegas før, og hadde da sett de største showene. Men for all del, Mac King var et utrolig artig show! Etter showet dro vi på Outback og spiste en bedre biffmiddag, før vi igjen gjorde oss klar for det store nattelivet. Noen initiativrike sjeler hadde lørdag funnet ut at nordmennene skulle ha en svær limousin. Vi leide derfor en limo i to timer og kjørte frem og tilbake på the strip. I tillegg hadde vi noen små stopp innom diverse hoteller. Da klokken nærmet seg midnatt dro vi inn på utestedet Eve, som visst nok er utestedet til Eva Longoria, fra frustrerte fruer.

Limo stappfull av nordmenn

Etter nok en lang natt, sov vi lenge på søndag. Igjen var Vidar og jeg oppe litt før de andre og dro på MGM for å spise frokost. Dette er et hotell etter mediakonsernet MGM som blant annet lager Tom og Jerry. Den velkjente løven som brøler før hver episode er selve symbolet på MGM, og innendørs har de to løver.

Løver på MGM

Litt utpå dagen kjørte vi vekk fra the strip for å spise middag. Vi endte da opp på en italiensk restaurant som så ganske fin ut. Vi ventet i evigheter på å få bord, og da maten kom var den ikke noe å skryte av. Alt i alt var vi ganske misfornøyd med stedet. Da kvelden nærmet seg våknet vi som vanlig til og dro på Pure, en ny klubb. Etter noen timer dro vi videre på XS, som visstnok er verdens dyreste utested. Det ble bygd for et par år siden og hadde da en prislapp på rundt én milliard kroner. Etter en del timer og litt limokjøring kom vi hjem til hotellet vårt akkurat da frokostbuffeten åpnet. En liten blund på øye senere sjekket vi ut, før vi la oss ved bassenget. Da klokken nærmet seg 14 hadde Kristoffer dratt inn 3500 på en pokerturnering og vi var klare til avreise. Eneste jeg fikk gamlet var forøvrig én dollar på slotsmaskin.

Verdens dyreste utested XS

Sent på kvelden kom vi tilbake til San Diego og da var det bare å sove…

Hotellet New York New York

Vannshow på Bellagio

The Strip