|
||||
|
|
Under Vegasturen nevnte Alexandra at hun skulle til Yosemite med en gjeng NTNU-studenter fra Santa Barbara neste helg, og at det bare var å hive seg med. Etter en kjapp telefonsamtale med Vidar, hvor jeg fikk bekreftet at det ikke var noe midterms eller annet viktig på skolen kommende uke, bestemte jeg meg for å slenge meg med. Jeg hadde hele året hatt sykt lyst til å oppleve Yosemite, men hadde egentlig begynt å gi opp håpet. Torsdag 
Alexandra som prøver å få tak i taxi Omtrent 14 timer etter at vi forlot San Diego var vi endelig fremme ved Bass Lake, hvor vi hadde leid en hytte for tre dager. Innen en times tid hadde de forskjellige bilene kommet og alle 16 var samlet. Jeg kjente bare 4 av personene fra før, men ble i løpet av helgen kjent med resten av den utrolig bra gjengen.
Hytten hvor vi bodde Folk fikk seg litt mat og drikke før det bar i sengs, vi skulle tross alt tidlig opp neste dag. Fredag 
Yosemite Valley Etter vi hadde kjørt litt frem og tilbake i dalen fant vi dagens mål; haik til toppen av Yosemite Upper Fall. Etter rundt 4 timer var vi på toppen og kunne skue utover hele den fantastiske dalen. Turen nedover gikk av naturlige grunner mye raskere og jeg tror vi brukte rundt 6 timer på hele haiken. 
Yosemite Upper Fall Yosemite Fall: 
Lunchpause med Half Dome i bakgrunnen Da vi kom tilbake til hytten ble det grilling, fest og morro. Lørdag Søndag 
Nesten hele gjengen som var på tur (mangler én bil) Da vi ankom Santa Barbara hadde vi sett Yosemite Valley, to brunbjørner, to svarbjørner, et tyvetalls hjort, verdens største tre og masse mer. Det hadde vært en opplevelsesrik helg og vi fikk i oss litt mat før vi kantet i sengene. 
The General Sherman Tree, verdens største Mandag Da klokken nærmet seg halv to satt vi kursen tilbake til huset og dresset oss opp for 17. mai. Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å feire i SB, men med lånte klær klarte jeg å gli sånn någenlunde inn i mengden (selv om buksen var alt for kort). Etter litt grilling og synging fortsatte festen med 17.-mai-tog til skolen, inn på biblioteket og tilbake igjen. Jeg innså nå at jeg ikke kom til å rekke toget den dagen heller, og bestemte meg for å bli enda en dag. På kvelden ble det stort 17. mai fest med rundt 50 nordmenn. Tirsdag Noen timer senere klarte jeg endelig å få summet meg inn på et tog retning San Diego. Etter en lang, og ganske kjedelig tur var jeg fremme i San Diego downtown. Der ventet en spennende miks av trikk og buss før jeg endelig var tilbake på dørmatten. (Bilder kommer snart!) Da var tiden inne for årets største PIKE event, nemlig formal i Las Vegas. 75 PIKE’ere, med følge, samlet seg for en uforglemmelig helg på Tresaure Island. Jeg tok med en god venninne, Alexandra, og vi bodde sammen med Nils og Lise (tør ikke helt å menge oss med amerikanere nei :p). Jeg pakket som vanlig samme morgen som jeg skulle reise, og klarte denne gangen å glemme kameraet. Jeg har likevel fått tak i litt bilder fra andre personer. Fredag Da vi endelig kom frem til hotellet var det som vanlig et EVIG kaos med bestillingen. Man måtte være 21 for å sjekke inn på rommene, og da de fleste PIKE’erne ikke er dette, måtte en svær kabal løses. I kombinasjon med at hotellet hadde tullet med bestillingen gjorde dette at insjekkingen tok et par timer. Endelig oppe på rommet slappet vi litt av på sengen med sushi og øl før vi dro ut på “the strip”, som er hovedgaten i Vegas. Turen bar da, sammen med alle andre over 21, til Tryst, nattklubben på Whynn-hotellet. Inne på utestedet var det blandt annet en 30(!) meter høy foss. Etter en bra kveld bar det hjem for å få seg litt søvn. Lørdag Søndag En liten uke med skole etter Cabo følte to kompiser og jeg at vi fortjente en ferie igjen. Vi hoppet på et fly og satte kursen mot Japan. Halvveis på turen syntes pilotene det var nok og landet på Oahu, Hawaiis mest kjente og besøkte øy. Her fikk Sondre, Ole Daniel og jeg gleden av å tilbringe én uke av våre til nå så korte liv (ja, vi er enda unge!), noe som var ALT for lite. Vi ankom Hawaii på kvelden tirsdag 6. april. Da Sondre bestilte billetter gjorde han den taktiske genistreken å bestille hotell første natten. Dette var faktisk billigere(!) enn å bare bestille flybillett, forstå seg på det den som kan. Da vi landet hopper vi derfor rett inn i en taxi og satte kursen mot Waikiki, en bydel av Honolulu, som er turiststedet #1 på Hawaii. Onsdag 
Ole Daniel på den alt for lille scooteren Videre på turen hadde vi faktisk INGEN planer over hodet. Vi hadde tre scootere til disposisjon i fem dager og det meste vi trengte for å “overleve” på ryggen. Livet var deilig! 
Første badestopp Den første dagen kjørte vi rundt, badet og koste oss. Da solen begynte å dale på himmelen startet vi å tenkte på plass å bo. Et kjapt søk på google maps viste at det var veldig få hoteller på øst- og nordsiden av øya. Det ene vi fant, som var et luksushotell, kostet minimum $450 (ca 2500 NOK) pr natt. Vi valgte derfor, merkelig nok, å kjøre videre. Etter hvert kom vi til et lite tettsted med en butikk. Vi tok turen innom butikken for å kjøpe litt diverse og spurte i samme slengen om hoteller og moteller. Da fikk vi høre at det var det veldig dårlig med, men at det var et lite hostell i nærheten. Etter en halvtimes leting fant vi frem og gikk mot resepsjonen. Klokken var da 19:15, og stedet stengte 19:00. Heldigvis satt det likevel en kar på innsiden. Han åpnet opp for oss og fikset oss en plass å bo. Det var lite folk på stedet så Sondre, Ole Daniel og jeg endte opp med en 8 manns hytte alene. 
Bilde av hytta tatt neste dag i lyset Ut å kvelden kom vi i prat med en profesjonell boogieboardsurfer som kunne fortelle at plassen var en sykt kjente surfeplass. Hostellet ble startet av en av surfingens forfedre og var et kjent sted for surfere verden over. Innen 3 km fra hostellet finner man faktisk 3 av verdens beste surfeplasser hvor merker som O’Neill, Billabong, Quiksilver og Van har sine største konkurranser: 
Banzai Pipeline 
Sunset Beach 
Waimea bay Torsdag 
Waimea bay Senere på dagen kjørte vi 10 minutter østover igjen for å smake på de “verdenskjente” rekene ved Kahuku. 
Nam, nam reker Da vi var gode og mette satte vi kursen mot en litt mindre kjent strand, hvor var intel sa at basen til de overlevende på Lost skulle ligge. Etter litt kjøring på kryss og tvers og en liten gåtur kom vi frem til plassen. 
På vei ut Stranden hvor basen lå var nydelig og ganske uberørt. Vi så sikkert 15 havskillpadder på den 10 minutters gåturen og de lokale fiskerne prøvde lykken i vannkanten. Selve Lost campen var ikke så veldig imponerende. 
Campen med rester etter flystyrten Etter dette kjørte vi til Waimea Valley som vi hadde hørt var meget fin. Da vi kom dit krevdes det billett for å komme inn. Og ikke nok med det, salget og parken var til og med stengt. Da var det bare en ting å kjøre, nemlig å finne seg en alternativ rute inn. Etter litt mas var vi inne, UTEN å ha tatt seg gjennom ulovlige sperringer. 
Tarzan i sitt rette element 
Sondre foran Waimea falls som også har vært med i Lost Solen begynte å gå ned og vi bestemte oss for å ta en ny natt på det samme hostellet. Det var en utrolig deilig og behagelig atmosfære over hele North Shore. Det var få turister, vakre strender og storslått natur. I tillegg hadde de innfødte en utrolig behagelig og rolig innstilling til livet. Dersom vi skulle gjort noe annerledes på turen hadde det vært å være her enda lengre! Fredag 
Waimea bay Etterpå kjørte vi litt tilbake østover før vi kjørte nedover i landet. Vi var blant annet innom Dole plantasjen hvor de dyrker ananas. Etter videre kjøring sørover kom vi til den planlagte veien hvor vi skulle ta av. Der lå det en militærleir. De kunne fortelle oss at veien kun var åpen frem til kl 17:00, og i og med at klokken var noen minutter over fikk vi tidenes omvei på de små scooterene våre, som om ikke de hadde lidd nok fra før. Etter noen timers kjøring kom vi frem til hotellet vårt, som vi hadde bestilt på Dole plantasjen. Dette var 1000 ganger finere og mer elegant enn hostellet, men hadde også 1000 ganger mindre sjarm. Vi hadde faktisk en kar som kjørte oss rundt i golfbil fra resepsjonen til rommet/huset vårt. 
Utsikten fra frokostbordet vårt neste morgen Lørdag Da dagen begynte å gå mot slutten bestemte vi oss for å sove i Waikiki, hvor vi sov første natten. Som sagt er dette turistplassen på Hawaii og her de fleste hotellene ligger. På veien dit rotet vi oss borti noen store veier vi egentlig ikke hadde lov til å kjøre på, men kom oss fint ut av det. 
gps sjekk på highwayen Søndag 
På vei innover 
Man vs Nature 
Vannfallet Da vi kom tilbake hadde klokken blitt mye og det var bare å hive seg på scooteren, vi skulle tross alt også rekke Hanauma bay. Dette er en vakker bay som er kommersialisert. For å komme inn måtte vi betale $7 stk og se en 10 min lang video om at vi ikke måtte stå på korallene og ikke ta på eller mate fiskene og skilpaddene. Kjedelig! Men da vi endelig kom ned, var det vel verdt det. Vi fikk sett masse forskjellige fisk og en skilpadde. 
Hanauma bay Da vi kom tilbake til scooterne var klokken så mye at vi bare måtte gi flatt jern hjemover (Vi kjørte forøvrig i maks fart 99% av tiden da scooterne på flat mark ikke gikk mer enn 35 mph/55 kmh). Vi rakk leveringstiden med to minutter og kom greit gjennom den visuelle sjekken av scooterne. Under dekselet er jeg redd for at det stod mye dårligere til. På de fem dagene hadde vi tunge guttene, med bagasje, kjørt over 300 miles, eller ca 500 km. De blir nok aldri det samme igjen. Senere på kvelden kjøpte Sondre og jeg nye sko, fordi vi bare hadde tatt med joggesko og slippers, før vi dro ut for å spise. Mandag Tirsdag Det var deilig å komme hjem etter en lang flytur, men også utrolig kjipt å måtte dra fra Hawaii! Jeg har definitivt lyst å dra tilbake en annen gang for å oppleve de andre øyene og få tilbake den behagelige og rolige North Shore livsstilen. – Én uke før påskeferien i Norge var det tid for den amerikanske versjonen: Spring break. Dette er for amerikanske studenter tiden på året for “sydenferien”. De vanligste reisemål, hvertfall her i sør, er Cabo og Cancun i Mexico og Miami i Florida. Vi valgte Cabo som vår destinasjon. Dette er det sørligste punktet på Baja-halvøyen og kan by på et upåklagelig klima. Cabo, eller Cabo San Lucas som er det fulle navnet, ligger faktisk på samme breddegrad som Sahara. 
Cabo San Lucas Som vanlig hadde en rekke nordmenn flokket seg sammen, og vi var et følge på over 20 personer som dro ned i samme tidsrom og bodde på samme hotell. Jeg dro sammen med Christer-André, som også studerer her i San Diego. Vi dro tidlig morgen 20. mars og kom tilbake på kvelden 25. mars med adskillig mer brunfarge. I Cabo gjorde vi egentlig veldig lite. Ingen av nordmennene hadde mobiler som fungerte, og dette første til et organiseringskaos uten like. Hvordan folk klarte seg før mobiltelefonenes tid har jeg vanskelig for å forstå. Dagene gikk stort sett som følger: 
Utsikt fra bassenget -Ta båttaxi ut til en eller annen strand, sole seg, ta noen kalde pils og ta båttaxi tilbake 
Båttaxitur med vår faste sjåfør 
Som ikke bare kjørte fra a til b, men som stoppet innom litt morsomme steder 
På stranda - Gjøre noe halvaktivt som en løpetur eller tennis (eller bare slappe av på hotellrommet foran tven) - Vente på alle i resepsjonen/hotellbaren med Piña Coladaer til 35 pesos (18 NOK) - Spise middag - Samles på et hotellrom til noen hyggelige drinker (evt. bestille roomservice til den stengte baren) - Sjekke utelivet og sånn gikk no dagan… 
Lokal gutt som surfer Da torsdagen kom var det på tide å dra hjem. Flyet vårt gikk “tidlig”, og en trøtt Torgeir med 2 timers søvn fikk dratt seg ut av sengen med 10 minutters margin. Vi ankom LA til planlagt tid og alt så lovende ut. Da vi hadde vært i utlandet måtte vi som vanlig gjennom en heller streng kontroll før vi kunne sette bena på amerikansk jord igjen. Siden vi hadde vært under én uke utenlands fikk vi beskjed om at vi ikke trengte å fylle ut ett av mange skjemaer på nytt, en beskjed som skulle sørge for litt ekstra stress. Da vi kom til kontrollen gikk Christen-André og jeg til hver vår skranke. Ingen av oss hadde med oss det nevnte utfylte skjemaet, men kun Christer-André sin vakt så på dette som et problem. Han ble derfor bedt om å gå tilbake og fylle det ut. I mellomtiden klarte ALLE fingertrykkavleserene på hele LAX, flyplassen i LA, å ta kvelden (for å komme inn i USA må blant annet ta bilde og fingeravtrykk). Problemet ble på ingen måte løst med det første, og vi begynte å få skikkelig dårlig tid til flyet. Da problemet endelig løsnet var det bare å ta beina fatt. Vi løp ut av terminalen for å ta en buss videre. Bussen hadde akkurat gått og vi fikk beskjed om at det tok like lang tid å gå til terminalen som å vente på neste buss. Saken var da grei, vi løp! Svette kom vi frem til riktig terminal og skulle sjekke inn. Da fikk vi beskjed om at vi kunne bli med flyet, men det var for sent å sjekke inn bagasjen. Oppgitte gikk vi bort fra skranken for å finne ut hva vi skulle gjøre, og jeg rev av bagasjetaggen på sekken min. Det var tydeligvis en person som så dette og kom bort og sa at vi kunne få med bagasjen likevel siden den var innsjekket. Da var det bare å løpe videre mot sikkerhetskontrollen, hvor det som vanlig var en syk kø. Vi fortalte at vi hastet for å rekke et fly og ble henvist til en annen terminal. Vi løp dit, men fikk der høre at de var lei av personer fra andre terminaler og ville ikke ta oss. Vi måtte da løpe tilbake og mase oss frem i køen til sikkerhetskontrollen. Omsider var vi gjennom og løp til flyet. Der rakk vi akkurat å komme oss på før flyet forlot terminalen. Tilbake i San Diego ankom, på mirakuløst vis, både vi og bagasjen på tiden. Vi ble hentet på flyplassen og det bar rett hjem for å sove. I tiden før eksamensperioden vise været seg endelig fra sin beste side igjen. Perioden ble derfor brukt til diverse sportslige aktiviteter som svømming, tennis og golf. Skolen har fantastiske svømmemuligheter med et innendørsbasseng og to utendørsbassenger. Utendørsbassenget jeg svømmer i har en stor jacuzzi og ett tyvetalls solsenger hvor man kan jobbe med brunfargen etter en bra treningsøkt. Denne kombinasjonen har jeg blitt hektet på, og jeg satser på mange timer i dette paradis neste quarter. Dette passer perfekt med mine litt fremtidige triatlonplaner, da jeg fra før er grei nok på løping og sykling. 
Bassenget 
Jacuzzien 
I soleposisjon 5 minutters kjøring fra leiligheten vår ligger fem hard court tennisbaner hvor man kan spille gratis. Ole Daniel og jeg har etterhvert blitt fast inventar på disse banene og satser på å vedlikeholde frekvensen. Det er også et tyvetalls gratisbaner på skolen som vi har prøvd noen ganger. Jeg synes tennis er utrolig gøy, men kanskje også en av verdens mest frustrerende sporter. Det er så små marginer og når man slår feil, og raseriet koker, er det liksom ingen plass å bli kvitt frustrasjonen. Jeg skjønner godt at sponsede tennisspillere knuser en racket i ny og ned. Må innrømme at det også personlig hender at rackerten får seg en liten flytur. Det ligger en golfbane 5-10 min kjøring fra hjemme. Jeg har kun stått på driving rangen der, men satser på at jeg i løpet av quarteret skal prøve meg blant de store gutta på banen. Jeg har kun vært der én gang til nå, og da var jeg historisk dårlig, men det kommer seg nok etterhvert. Golfsett er så latterlig billige her at jeg også vurderer å kjøpe med meg et hjem i tilfelle jeg skal begynne å spille.
Eksamensperioden var som den pleier å være her i USA: kort og hektisk. Jeg hadde eksamen mandag, onsdag, torsdag og fredag. Dagene gikk med til lese, sove noen timer og ha eksamen. Da fredagen var over jeg jeg et stykk sliten person. Jeg la meg til å sove ganske med en gang jeg kom hjem og stilte på en tidlig alarm for å pakke til mexico dagen etter. Som nevnt tidligere ble bilen vår plutselig “borte”. Etter et lite familiemøte var konklusjonen å kjøpe en ny. Nå viste det seg faktisk at Tyson, en tryllevenn av Vidar, hadde planer om å bytte ut sin gamle bil. Noen dager etterpå hadde vi tatt en titt på bilen og avtalen var i boks. Vi gav faktisk litt mindre for denne bilen enn den forrige, og jeg vil hvertfall selv si at vi gjorde en god deal. For å illustrere forskjellene i bilpriser mellom USA og Norge kan jeg fortelle at en tilsvarende modell lå ute på finn.no for 129 000,- NOK. Dette er omtrent 6 ganger så mye som vi gav. Bilen er en 2001 modell Mercedes-Benz C240. 
– Da var det faktisk én måned siden forrige innlegg. Man kan vel trygt si at jeg har vært litt lat sånn “bloggwise” i det siste, men dette skal nå bedre seg. Jeg skal gjøre opp for meg med å lage et blogginnlegg pr dag frem til jeg er i nåtid. Etter litt kjapp tankegang har jeg i hvert fall følgende innlegg på agendaen: - Bilkjøp Fredag 19. februar satt Vidar, Sondre, Kristoffer og jeg oss inn i bilen, som for anledningen var en leiebil, og vendte snuten mot en langhelg i Las Vegas, Nevada. På samme tidspunkt gjorde også rundt 30 andre nordmenn fra San Diego og St. Barbara dette, så vi var en bra gjeng. Av personene i vår bil var jeg eneste som ikke hadde vært Sams town før, og var spent på hva som ventet meg. Da jeg ikke hadde fått kjøpt meg kamera, ble det dessverre dårlig med bilder. Men som den snille personene jeg er, skal jeg google frem noen bilder for dere. 
Det kjente skiltet Sove var det siste vi skulle gjøre i Vegas, så dette var plassen vi tenkte å spare inn litt penger. Derfor allierte vi oss med Jill og Christopher fra St. Barabara, og sov 5 stykker på ett rom. I tillegg var Vidar fast bestemt på at vi skulle bo på Hooters, et hotell som lå i nedre prissjikte. Det hele endte med at vi sjekket inn 2 personer på Hooters, tok med oppblåsbar madrass og sov 5 stykker der. Vi endte da opp på den fantastiske prisen av $60 (350 kr) for 3 netter per person; ikke galt! 
Vi som bodde sammen minus fotograf Jill 
Hotellet vårt Etter en laaang kjøretur på fredag kom vi frem til hotellet i 21 tiden. Da slappet vi litt av på hotellrommet før vi sjekket ut nattlivet i byen som aldri sover. Vi tok da turen på Tao, en eksklusiv klubb på hotellet Venetian. Venetian er forøvrig et ganske storslått hotell som skal etterligne Venezia. Innendørs finner man kanaler og kunstig himmel. 
Innendørs på Venetian 
Utsikt fra balkongen på Tao Etter en sen natt sløvet vi i sengen til 11 tiden på lørdag. Da dro Vidar og jeg ut for å ta oss en liten matbit, mens de andre lå og dro seg enda litt lengre. Senere på dagen dro vi til en gun store. Her hadde de en innendørs skytebane og man kunne skyte med mer enn 50 forskjellige våpen. På grunn av lang kø og stiv pris stod vi over tilbudet. Vi dro videre på show med Mac King, en komisk tryllekunstner. De fleste andre hadde som tidligere nevnt vært i vegas før, og hadde da sett de største showene. Men for all del, Mac King var et utrolig artig show! Etter showet dro vi på Outback og spiste en bedre biffmiddag, før vi igjen gjorde oss klar for det store nattelivet. Noen initiativrike sjeler hadde lørdag funnet ut at nordmennene skulle ha en svær limousin. Vi leide derfor en limo i to timer og kjørte frem og tilbake på the strip. I tillegg hadde vi noen små stopp innom diverse hoteller. Da klokken nærmet seg midnatt dro vi inn på utestedet Eve, som visst nok er utestedet til Eva Longoria, fra frustrerte fruer. 
Limo stappfull av nordmenn Etter nok en lang natt, sov vi lenge på søndag. Igjen var Vidar og jeg oppe litt før de andre og dro på MGM for å spise frokost. Dette er et hotell etter mediakonsernet MGM som blant annet lager Tom og Jerry. Den velkjente løven som brøler før hver episode er selve symbolet på MGM, og innendørs har de to løver. 
Løver på MGM Litt utpå dagen kjørte vi vekk fra the strip for å spise middag. Vi endte da opp på en italiensk restaurant som så ganske fin ut. Vi ventet i evigheter på å få bord, og da maten kom var den ikke noe å skryte av. Alt i alt var vi ganske misfornøyd med stedet. Da kvelden nærmet seg våknet vi som vanlig til og dro på Pure, en ny klubb. Etter noen timer dro vi videre på XS, som visstnok er verdens dyreste utested. Det ble bygd for et par år siden og hadde da en prislapp på rundt én milliard kroner. Etter en del timer og litt limokjøring kom vi hjem til hotellet vårt akkurat da frokostbuffeten åpnet. En liten blund på øye senere sjekket vi ut, før vi la oss ved bassenget. Da klokken nærmet seg 14 hadde Kristoffer dratt inn 3500 på en pokerturnering og vi var klare til avreise. Eneste jeg fikk gamlet var forøvrig én dollar på slotsmaskin. 
Verdens dyreste utested XS Sent på kvelden kom vi tilbake til San Diego og da var det bare å sove… 
Hotellet New York New York 
Vannshow på Bellagio 
The Strip |
|||
|
Copyright © 2009 Torgeir Røynstrand | All Rights Reserved Made by Torgeir Røynstrand | XHTML 1.0 | CSS 2.0 |
||||
